24

Det ble jul i år også. Selv om jeg knapt rakk å merke det. Det kom med snø i store mengder, med pakker under treet og med tilgivelse. Med en fin hyggelig kjole som jeg liker å gå i, med mennesker som kommer tilbake, og med  et julekort som kom så overraskende og gjorde meg så glad at jeg måtte smile for meg selv. Man kan leve noen dager på sånt.

You know the future´s yet to be told

Det føltes fint å sette seg i den nesten folketomme togvogna etter jobb i dag. Det føltes fint å være utslitt, og se på mørket og snøen utenfor. Noen hadde lagt igjen en dagsfersk avis, og jeg kjenner såpass at det er ikke så mye som skal til for å glede meg. Selv om jeg har det litt på halv tolv. Jeg savner litt kunskapsstimuli, jeg savner å lære. Så jeg hadde lyst til å bli sittende på toget, å la det ta meg til endestasjonen, mens jeg leste kronikker av Syse og Jagland mens jeg kunne være enig og uenig, glad og hissig, få lov til å være engasjert. For det går alltid et tog hjem. Og kanskje måtte jeg vente og kjenne minusgradene mot ansiktet, mens jeg ble kald fra føttene og opp, men det hadde vært greit.

Likevel gikk jeg av hjemme, i alle fall er det det jeg kaller hjemme -  det er det som forventes av meg.

Mind is a razorblade

Når jeg var yngre, mens vi kjørte opp på fjellet, pleide jeg så titte på de mange husene langs veien og lage mine egne historier om menneskene som bodde der. De var så mange av de, de litt ensomme og forlatte hustene langs en riksvei i Norge, uten særlig mange naboer i umiddelbar nærhet. Forskjellige hus fikk forskjellige historier i mitt barnehode.

Jeg tror jeg ønsket å sette meg inn i hvordan det var å leve på et helt annet sted enn det jeg kalte hjemme. Hadde de det fint, hadde de hyggelige familiestunder rundt peisen hver dag, eller var det kronglete, skummelt og ensomt? Jeg visste jo bare hvordan man var barn på et tettsted likeutenfor Oslo, der det florerte av barn på min egen alder.

Jeg tror vi mennesker en skapt litt sånn, vi vil så gjerne, vi ønsker så dypt – å sette oss inn i en annen situasjon enn vå egen. Når alt kommer til alt kommer til alt kan kan vi ikke gjøre så mye annet enn å forestille oss, eller strekke ut en hjelpende håndhvis omstendighetende skulle kreve det. Det er det vi kaller empati, og det er det som gir meg tro på menneskeheten.

Nå

Jeg er fortsatt her. Og jeg har lyst til å skrive igjen. Om det kjedelige livet mitt, om 60 arbeidstimer i uka og trening. Om mennesker som bor i hus langs veier. Om snøen som daler, og regnet som spruter. Om venner som drar og om venner som kommer tilbake. Om livet jeg la mak meg, og livet jeg har foran meg. Jeg har lyst til å skrive litt om alt, litt sånn som før. Alt det har jeg lyst til å gjøre, men ikke nå for nå er det natt. Og jeg har lært en ting, og det er at hvis man skal holde ut en hel arbeidsdag så trenger man litt søvn også. Det er ikke bare noe mødre sier.

days

Alt er så annerledes. Det er så mye å skrive, likevel så lite å skrive. Alt som var er forandret, men det ligger likevel der i dybden, det er bare visket vekk på overflaten. Jeg løsriver meg også. Planlegger, tilrettelegger, åpner opp for et nytt liv. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, men samtidig er det akkurat det jeg gjør.

Jeg håper jeg velger riktig. Jeg må velge riktig.

Fosterstilling

Noen ganger  gjør det så vondt at man har lyst til å legge seg ned å slutte å eksistere.  For et sekund, for noen minutter eller helst bare for en stund.  Men det er naturlig og de kaller det sorg. Og smerten som sådan er et uttrykk for det fine vi hadde.

End

Jeg er vokst opp med bjeffing og tassende poter. Med bedende øyne, med turer i skogen, med trofaste firbente. Vår første hund kom før jeg ble født. Jeg var 5 og et halvt år, og sånt var viktig på den tiden, da vi måtte avlive han. I mine øyne var han storebror, jeg husker det den dag i dag.

Et halvt år senere fikk vi en ny valp. Jeg husker at vi hentet han, så liten og uskyldig. Det er rart med barn og hund, de knytter bånd på finuerlig vis. Kanskje erstattet han ikke-eksisterende familierelasjoner. Jeg satt ved siden av han på teppet, holdt kjøttbeinet, gikk turer og lekte med han. For andre var han en villsyring, en salig god fuglehund ja, men en ustadig villstyring. Jeg var mennesket hans, han van min hund. Man får én sånn hund som blir litt spesiell. Dette er min. Av våre fire.

Jeg våknet i dag, til telefonen jeg ikke ville ha. Telefonen jeg visste var på vei, men som jeg til stadighet har visket vekk fra virkeligheten. Min far har bestemt seg for at nå er min firbentes tid inne. En hund skal ikke være pleiepasient.

Jeg trodde ikke jeg gråt, men tårene rant. Jeg trodde jeg svarte, men det kom ikke en lyd. Jeg er enig, men jeg hater tanken. Så de skal vente til jeg kommer oppover, for det er likemye mitt farvel. Jeg var der når det startet, jeg skal være der når det er over.

none

I dag har jeg ikke lyst til å gjøre noen ting. I dag har jeg bare lyst til å være. Så jeg har gått rundt, opp, ned og opp igjen og bare følt litt på hvordan det er å være meg. Prøvd å venne meg til at det er meg jeg er, akkurat sånn, med akkurat de tankene og syslene jeg har, og det er ikke så mye jeg får gjort med det.

Mesteparten av tiden gjør jeg, gjør vi, altfor mye. Vi er for lite, tenker for lite, men føler for mye. Balansen blir helt feil.

Vi må velge det vi gjør med omhu, vi må ønske å være en del av det. For så kort er livet, og jeg tror at vi ønsker å  se tilbake og tenke at “alt dette var jeg”, heller enn “alt dette gjorde jeg”.

Det er hvem man er som betyr noe.

(men jeg har egentlig ikke begynt å blogge igjen)

Om bloggen

Når man ikke har mer å gi, er det greit å gi opp da?

You’re hiding from yourself

De var så glade og forventningsfulle, smilte så lykkelig de små barna som skulle begynne på skolen i dag. De starter et helt nytt kapittel i sitt liv, har så mange muligheter og lite vet de om hva som venter dem, ligger foran dem, både på godt og vondt.

For forste gang på 12 år ség jeg ikke ned ved en vant plass i et svett klasserom i dag. Jeg er fri og frank, er min egen herre. Jeg står fullstendig fritt til å disponere året som ligger foran meg, til å gjøre noe ut av det, spare penger.

De sier jeg skal finne meg selv, ikke vet jeg hvordan man gjør det, men jeg var vakt under Mew på Øya i helgen. Og musikken jeg knapt nok har hørt siden ungdomskolen traff meg plutselig midt i hjertet igjen. “I’ll find you somewhere show you how much I care”, strømmet gjennom ørene mine mens jeg sto på ruinene og passet på at folkemengden hadde det fint. “Går det fint?” ville områdelederen min vite akkurat da. Han tenkte selvfølgelig på massene rundt meg, men ja, jeg kunne bekrefte at “ja, det går fint”. Fint.

Så jeg vet det nå. Det er fint jeg skal ha det i år. Jeg gleder meg til å studere neste år, men jeg tror det er en god ting. Jeg trenger dette året.

Foto: Kim Erlandsen, NRK P3