Jeg var hos legen i dag. Det var merkelig og middels oppløftende.
Legen, titter nøye og med en skeptisk mine på armene mine. Samtalen utspant seg omtrent slik:
Legen: “du vet at armene dine aldri blir normale igjen?”
Jeg: “jeg var redd for det, men det var liksom det jeg komhit for å avklare…”
Nikking. De kan visstnok bli bedre, men aldri normale igjen. Det er jo noe.
Han ser på meg, med et sånt blikk som borer seg dypt inne i sjelen. “Det har ikke vært så lett, har det vel?” Jeg antar at han følte seg som en skikkelig menneskekjenner eller tankeleser i det øyeblikket der. Nei, det har jo liksom ikke vært så lett. Du trenger ikke universitetsutdannelse for å forstå det.
På veien ut legger han armen rundt skulderen min, og utbryter: “du som har blitt så søt en jente!” JAHA?!? Jeg har blitt? Jeg var da ikke noe annerledes som person da jeg var syk..? Det er mulig jeg er fin på det, men hvis ikke engang en lege greier å skille mellom sykdom og person, hvordan skal da “vanlige” mennesker greie det?
4 Kommentarer
juni 23, 2008 at 10:32 pm
Uff – for en håpløs lege/pasient dialog. Eller dialog blir vist til og med feil ord her…Han mente det vel godt, men jeg er enig med deg; man bør kunne forvente og forlage litt mere enn det der!
juni 24, 2008 at 6:43 pm
Joda, han gjorde sikkert det. Men det traff meg litt som et slag i ansiktet. Jeg har tålt mye rart fra leger, men først nå har jeg energi til å henge meg opp i det, og det er godt og vondt på hver sin måte.
juli 8, 2008 at 12:09 am
Lett å tolke ting negativt.. Hva skjer fremover, skal du gjøre noe for å fjerne arrene eller blir de? Tusen takk for varmende og flott kommentar i bloggen min!! <3
juli 8, 2008 at 3:42 pm
Ja, det er det. Særlig når det gjelder noe som er så utrolig sårbart, og fortsatt vondt.
Hvis jeg får det som jeg vil forsvinner arrene fortere enn jeg greier å knipse. Jeg gjør altså det som står i min makt for å få de bort. Jeg trenger endring, jeg trenger et normalt liv. For meg er det et handicap, jeg tørr ikke å vise armene. Jeg skammer meg over at jeg ikke tørr, men det hjelper lite. Dessuten er jeg redd for at jeg faller tilbake til gammelt reaksjonsmønster, arrene trigger de selvdestruktive tankene mine. Jeg må starte på nytt. Men det ser ikke ut som det er mye å gjøre med de, vi har snakket laser og hudtransplantasjon. Men jeg vet ikke enda. Neste runde blir på lokalsykehuset, så få vi se hva de sier.
Når det er sagt så beundrer jeg åpenheten din, Lise. Den er gull verdt!