For et par månder siden kunne en medelev stolt meddele at han kjørte bil uten førerkort. Ikke bare det, men han hadde deltidsjobb som budbil-fører. For en 2. klasse på videregående er dette et ganske hett tema, der mange enten er, eller er på vei til å bli ferske bilførere. Hvorfor, undret vi og han kunne svare at “jo, det er jo så vanskelig å ta lappen… Jeg gidder ikke å stryke”. Det tente virkelig alle mine plugger. Jeg hadde på det tidpunktet hatt lappen i drøye to måneder, det var ervervet i et stolt øyeblikk på 18-års dagen min.
Jasså, det er så vanskelig å ta lappen, sier han? Jeg legger ikke skjul på at jeg var av typen som hadde mange timer med kjørelærer. I løpet av de mange tilbragte timene bak rattet liret han av seg følgende visdomsord: “hvis man stryker på oppkjøringen så er det fordi man ikke kan kjøre”. Jeg er enig. Det er mulig å forklare hendelser til sensor, det er mulig å kommentere at man heller burde gjort sånn og sånn. Det er tross alt helhetsbildet av kjøringen de vurderer. Hvis du ikke står er du rett og slett ikke skikket til å kjøre på egenhånd.
Det jeg reagerer på ar ikke at min medelev påstår at det er vanskelig. Jeg reagerer på at han er uansvarlig nok til å kjøre når han vet han ville strøket på en oppkjøring. At han setter sitt eget liv i fare er for meg likegyldig, han burde vite bedre. Men han setter virkelig andre, uskyldige utenforståendes liv i fare, og det provoserer meg. Det provoserer meg også at vi andre bruker mangfoldige tusen på å bli sikre bilførere, mens han gir blanke.
Samtidig kan Aftenposten melde at ferske førere er farligst i trafikken. Vi mangler rett og slett evnen og erfaringen til å vurdere risikoer i trafikken. Det er tross alt førere som har gjennomgått nødvendig obligatorisk opplæring, der risikovurdering er tilegnet en egen del i opplæringen. Da kan man tenke seg med de selvgode, selvlærte førerne, bidrar de til et tryggere trafikkbilde?
