Det er natt til søndag, og jeg har skjelden følt meg så alene. Sviktet. Jeg har skjelden en så stor trang til å vende tilbake til gamle vaner og selvdestruktive handlinger. Jeg kan meddele at jeg har vært såpass tilstede at jeg, på vegne av mine medtrafikanter, fant det tryggest å å låne en busslomme for en skakket stund. Tårer er mer hemmende for sikten enn man først skulle tro. Og bilkjøring og ustabilt humør hører ikke sammen.
Jeg vet hva jeg trenger, jeg trenger noen trygge armer som kan holde rundt meg en liten stund, til alt har roet seg et par hakk. Det finnes ingen sånn armer her nå. Så hurra for rotete og klisjéfylte poster. (Og om du er en av de som lurer; jeg er helt edru ja.)
6 Kommentarer
juli 1, 2008 at 2:45 pm
prøver å strekke armene mine helt herfra og til deg og holde godt rundt og trøste………
juli 2, 2008 at 12:55 pm
Takk, Randi. Virtuelle trøsteklemmer hjelper på de også!
juli 9, 2008 at 8:35 am
åhh… jeg har et par armer som ikke brukes til noe annet fornuftig enn å taste på tastaturet. Virker som om du kunne trengt de mer
juli 9, 2008 at 11:29 pm
Det er alltid godt med et eksta par armer i ny og ne, når de trengs som mest:)
Men heldigvis er dine armer ganske fornuftige når de taster i vei på tastaturet, så jeg er glad de brukes til det også. Det er de multifunksjonelle armene sine det!
juli 13, 2008 at 10:54 am
I know how that feels.
juli 13, 2008 at 10:26 pm
Tjoho!! Jeg vet ikke hva jeg skal si… Hvor er du? Jeg setter meg i bilen øyeblikkelig! Det er en følelse man bare ikke skal sitte med alene. Skrik ut!!!