Jeg flyktet i helgen. Jeg trengte å puste litt igjen, trengte litt fjelluft, elvevann og sol.
Jeg fikk puste, og jeg holdt pusten. Det er vanskelig å forklare; jeg kunne gi slipp på enkelte ting og ta nye ting innover meg. På godt og vondt. Men for all del, jeg fikk det som jeg ville, jeg fikk puste litt igjen. Både det og mer til; jeg fikk en helg full av trening, tenking og en forrykende Wimbledon finale! Og når regnet inntok centre courten, måtte jeg spurte til bilen og kjøre mine omlag 20 mil hjem, mens jeg forbannet dårlig radiodekning. Men jeg var heldig, jeg rakk hjem før det 14. gamet og kunne puste dypt inn i dét Nadal håvet seieren i land. Jeg skal leve lenge på det åndedraget!
