Jeg rydder stadig opp biter av livet mitt. Jeg finner stadig gammelt skrot, grums og nye deler. Noe passer sammen, ting faller på plass mens andre ting må kastes. De tar bare plass, og må bort. Det er mye å rydde, det tar lang tid, men jeg er ved godt mot. Enn så lenge.
I dag ryddet jeg i gamle arkiver, gamle skolesaker. Det var middelmådige mattetentamner, entusiastiske naturfagsrapporter, engasjerte nyhetsartikler og såre norskstiler. Det vitnet om en ung Meter’n; en skeptisk, redd, fortvilet, ødelagt og usikker, men samtidig bestemt og bevisst psykisk syk ung dame.
Jeg lever ikke på kanten av stupet lengre. Det er gode dager, og det er dårlige dager, men nå er de en del av livet. Hver dag er ikke lengre en kamp for å overleve, og det ble mitt vendepunkt. Jeg forstår at når jeg nå arkiverer unge Metern’s desperate tekster, legger jeg et kapittel i livet bak meg, og staker ut kursen videre. For ordens skyld har jeg bestemt meg for å holde stø kurs.
2 Kommentarer
juli 26, 2008 at 9:10 am
Du skriver fint. Skjønner at ikke alt har vært så enkelt i livet ditt – godt å lese at ting går bedre. Selvom det tar tid.
Selv synes jeg livet bare blir bedre og bedre med i takt med at alderen stiger. Håper det fortsetter sånn for alltid:)
juli 27, 2008 at 8:59 pm
Tusen takk for at du forstår og at du synes at jeg skriver fint! Sånt varmer:)
Tid er helt klart et stikkord, det kan være ens beste venn og verste fiende. Men det går bra nå, jeg satser på å følge kurven din fra nå. den hørtes fin ut spør du meg; måtte den vare evig:D