Det var søndag. Vi satt på kjøkkenet på jobben, en kollega og jeg. Klokken var 15, og jeg kjempet for å få i meg de stakkars knekkebrødene som skulle forestille frokosten min. Han kjempe like hardt med det svette pizzastykket sitt. 17 timers jobbing denne helgen, 3 igjen. Det var lange gjesp, røde øyne og trege bevegelser. Vi luftet fustrasjon og lo av det sammen. Enige om at den føste uken på skolen hadde tatt på. Mange sider lest, mange ord skrevet allerede i løpet av de første 5 dagene. 185 igjen. Vi savnet søvn. Konkluderte med at i bunn og grunn så er det ingenting som slår søvn.
Ja, vi slapp ut en ukes fustrasjon. Tømte lagrene, og gjorde oss klare for en ny. Mer jobbing, mer natteliv, mer lesing, mer venner, mer trening og mest av alt mer skole. Og likevel var konklusjonen at vi egentlig liker det. Vi kjempet oss ikke inn på “prestisjeskolene” våre for ingenting…
1 kommentar
august 26, 2008 at 2:50 pm
Uff. Kjenner meg igjen der ja! Søvn er deeilig.