Per nå er denne bloggen min klagemur. Dere får bære over med det, jeg håper på en endring, helst fort, helst nå, men i alle fall i løpet av helgen.
Per nå er jeg sliten. Det er et ork å trene hesten, holde på med hesten, det er ork å trene, det er orkå gjøre lekser, skolen er ork, jobben er ork, venner er ork. Ja, bare det å stå opp om morningen. Jeg må være ekstemt slitsom å bo/være sammen med om dagen, for alt irriterer meg.
Det er irriterende at:
- Jeg krymper (ja, så helt seriøst. De hyggelige gule vansene i str 35 kipper og lager ekle gnagsår og buksene mine er for store)
- Skolesekken min veier flere tonn, og jeg vrir meg i smerte bare av å se på den.
- Jeg har konstant ubesvarte anrop fra jobben.
- Sosiologi og sosialantropologi læreren min illusterer alle begreper hun forklarer med pupper, kropp eller sex (jeg er lei)
- Jeg er støl etteren Grirya-time (jeg liker ikke tanken på å være så støl etter å ha trent, det tyder på at jeg har oppdaget glemte muskegrupper og det bøller med selvtilliten min)
- Jeg har ikke penger på kortet.
- Migrenen sørger for å korte ned uken min, helst med en dag eller to.
- Jeg har problemer med å presse ordet “NEI” ut av munnen, selvom det er det eneste jeg tenker.
- Jeg er alltid på etterskudd…
Og det verste av alt, alle disse tulletingene er bare avledningsmanøvre jeg velger å fokusere på for å slippe å forholde meg til det som virkelig bekymrer meg.
Puh, lenge leve emoblogging – måtte det aldri forekomme her igjen!
2 Kommentarer
august 30, 2008 at 9:30 pm
i feel yooooou (på en veldig ubokstavelig måte)
august 31, 2008 at 12:56 pm
Hahaha, godt:D