Han åpner den første boksen i bilen, på vei hjem fra butikken, rundt lunchtider. Det er så deilig med en kald en etter fjelltur liksom, og jeg vet med ett hvordan denne kvelden kommer til å bli. Fra den første slurken er kjøringen min feil, kjører jeg enten for fort eller for sakte. Det er som om han samtidig med pilsen åpner en side av seg selv som gir han rett til å kritisere alt og alle, en slags udiskutabel sannhet.
Og jeg vet plutselig ikke helt hvor jeg skal starte. For skammen knyttet til foreldre og alkohol er på ingen måte mindre nå som jeg på papiret er voksen selv. Det var jo det jeg trodde når jeg var liten. Jeg har prøvd å videreformidle, antyde hvor komplisert det har vært å leve sammen med han, hvor vondt det til tider har gjort og hvor mange hensyn jeg har tatt. Jeg har listet meg rundt, fordi jeg visste at på gode kvelder ville han sovne, mens dårlige kvelder ville føre med seg konfortasjoner og smerte uansett hvor hardt jeg prøvde å gjøre han til lags. Likevel jeg har aldri sagt ett ord. Ikke om det. Ikke engang de gangene han spurte om jeg synes han drakk for mye. For hvem var jeg til å vurdere hvor grensen gikk, jeg var jo bare barnet. Likevel føles det som jeg sviktet…
Så hvor har det ført oss i dag? Ut i en hengemyra av et far-datterforhold som har en makstid på to dager av gangen? Det gir meg i alle fall følelsen av at jeg løper fra et ansvar som ble lagt på mine skuldre litt for tidlig.
…but don’t know how to tell
5 Kommentarer
juli 16, 2009 at 10:15 am
Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i dette ja, meg selv inkludert. Fin post!
juli 16, 2009 at 3:37 pm
Ja, dessverre. Trist å høre at du kjenner deg igjen i situasjonen, men det er som du sier – det er nok mer utbredt enn vi liker å tro.
juli 24, 2009 at 6:34 pm
Kjære Meter’n!
Jeg håper du har det bra i sommeren, jeg savner egentlig å snakke med deg. Det blir lite blogging fra min side, men jeg håper likevel du er innom meg en gang i blant. Fortell meg hvordan det går, hva du gjør?
juli 25, 2009 at 4:58 pm
Awh, takk!
Oioi, det hørtes spennende ut, var det en spennende tur også? Hvor reiste du hen? Klart det er lov å skylde på sommer
Ja, det hadde vært utrolig kult! Siden du er litt bedre kjent med utseendet mitt enn omvendt, må du bare løpe bort til meg om du ser meg. (med mindre du vil planlegge tid, sted osv, da) Impulsivt kan være ganske spennende iblandt, men wow, det var virkelig litt av et dilemma. Hvor lang tid har du på deg til å bestemme deg?
Med meg går det veldig fint i skrivende stund. Har skjedd fryktelig mye på utrolig kort tid, men jeg har gjort det beste ut av absolutt alt, noe jeg må klappe meg selv på skulderen for – det hadde jeg ikke trodd at jeg skulle klare! Men jeg føler at høsten nærmer seg med stormskritt. Si at jeg tar feil?
juli 27, 2009 at 11:34 am
Hellas hørtes jo bare fantastisk ut, du fortjente det garantert, skal jeg si deg
Så deilig!
Okok, vakt på onsdag og torsdag det skal jeg notere meg, og jeg skal se etter deg, lover!
Awh, tusen takk! Det er fint å høre. Ja, awh, det forstår jeg. Gosh, iløpet av midnatt, da har du vel bestemt, nå? Ble det friår? Nei, det betyr absolutt ikke at man ikke skal nyte det som er igjen