Jeg er vokst opp med bjeffing og tassende poter. Med bedende øyne, med turer i skogen, med trofaste firbente. Vår første hund kom før jeg ble født. Jeg var 5 og et halvt år, og sånt var viktig på den tiden, da vi måtte avlive han. I mine øyne var han storebror, jeg husker det den dag i dag.
Et halvt år senere fikk vi en ny valp. Jeg husker at vi hentet han, så liten og uskyldig. Det er rart med barn og hund, de knytter bånd på finuerlig vis. Kanskje erstattet han ikke-eksisterende familierelasjoner. Jeg satt ved siden av han på teppet, holdt kjøttbeinet, gikk turer og lekte med han. For andre var han en villsyring, en salig god fuglehund ja, men en ustadig villstyring. Jeg var mennesket hans, han van min hund. Man får én sånn hund som blir litt spesiell. Dette er min. Av våre fire.
Jeg våknet i dag, til telefonen jeg ikke ville ha. Telefonen jeg visste var på vei, men som jeg til stadighet har visket vekk fra virkeligheten. Min far har bestemt seg for at nå er min firbentes tid inne. En hund skal ikke være pleiepasient.
Jeg trodde ikke jeg gråt, men tårene rant. Jeg trodde jeg svarte, men det kom ikke en lyd. Jeg er enig, men jeg hater tanken. Så de skal vente til jeg kommer oppover, for det er likemye mitt farvel. Jeg var der når det startet, jeg skal være der når det er over.
8 Kommentarer
oktober 7, 2009 at 11:13 am
Jeg har også vokst opp med hund i huset, den første måtte vi også ta når jeg enda var ung. Men så kom det en til, og hun var herlig. Men så ca et år siden ble hun syk og det var ikke annet å gjøre. Jeg husker jeg sått med henne på fanget hele formiddagen før vi tokk henne, det var så vidt jeg turte å gå på do. Jeg husker fremdeles siste klemmen.
Men ja, jeg skulle egentlig bare si at det går over, sånn etterhvert. I hvertfall litt. Vi fikk en ny en rett etterpå, det var tomt uten hund i huset. Og hun nye er herlig hun også, selv om det egentlig ikke går helt ann å erstatte det som engang var.
(Og nå griner jeg litt bare etter å skrive det.)
oktober 8, 2009 at 12:19 pm
Nei. Åh.
oktober 8, 2009 at 9:14 pm
Boble: åh, jeg får litt déjà vu av det du skriver. vi måtte avlive nummer to for fire år siden også. Og jeg husker at jeg gikk den siste turen og at han sovnet på fanget mitt. Jeg rangerer ikke hundene våre, men denne er liksom spesiet knyttet til meg. rart med det.
Nå gåter jeg litt jeg også, godt det ikke bare er meg. Men dt er et godt tegn tror jeg.
Neda: Jo, dessverre. Jeg skulle ønske jeg kunne si nei. Jeg skulle ønske han levde evig.
oktober 9, 2009 at 6:38 am
Det forstår jeg veldig godt. Uff..
oktober 12, 2009 at 4:09 pm
Huff, sånt er så ille, og jeg har aldri hatt et slikt forhold med noe firbent, men ingenting trøster jo. Men du skriver så godt, og jeg må si jeg føler med deg altså. Lykke til da. (:
oktober 12, 2009 at 7:51 pm
Tusen takk! Dere er så snille:)
oktober 15, 2009 at 9:34 am
Å nei…. så trist! Og det verste er at man tror en er forberedt. For det er jo det en vet med en gang man får et dyr (som ikke er papegøye eller skilpadde) at en skal oppleve at det dør også. Men så er det intenst grusomt likevel.
Håper det uansett går litt bedre nå? De sier tid leger alle sår, vel jeg tror tiden gjør såret litt mindre jaffal. Men et arr blir det jo.
oktober 25, 2009 at 9:56 pm
Ja, det er vondt. Og man tar seg selv i å tenke hvorfor man gjør det mot seg selv, hvorfor man skaffer seg dyr, men så er det jo likevel så åpenbart. Det er mer glede enn smerte. Dessuten tror jeg det er meningen at de skal etterlate et lite arr, for å vise at de faktisk betydde en hel del:)