Alt er så annerledes. Det er så mye å skrive, likevel så lite å skrive. Alt som var er forandret, men det ligger likevel der i dybden, det er bare visket vekk på overflaten. Jeg løsriver meg også. Planlegger, tilrettelegger, åpner opp for et nytt liv. Jeg kjenner ikke meg selv igjen, men samtidig er det akkurat det jeg gjør.

Jeg håper jeg velger riktig. Jeg må velge riktig.

Noen ganger  gjør det så vondt at man har lyst til å legge seg ned å slutte å eksistere.  For et sekund, for noen minutter eller helst bare for en stund.  Men det er naturlig og de kaller det sorg. Og smerten som sådan er et uttrykk for det fine vi hadde.

Jeg er vokst opp med bjeffing og tassende poter. Med bedende øyne, med turer i skogen, med trofaste firbente. Vår første hund kom før jeg ble født. Jeg var 5 og et halvt år, og sånt var viktig på den tiden, da vi måtte avlive han. I mine øyne var han storebror, jeg husker det den dag i dag.

Et halvt år senere fikk vi en ny valp. Jeg husker at vi hentet han, så liten og uskyldig. Det er rart med barn og hund, de knytter bånd på finuerlig vis. Kanskje erstattet han ikke-eksisterende familierelasjoner. Jeg satt ved siden av han på teppet, holdt kjøttbeinet, gikk turer og lekte med han. For andre var han en villsyring, en salig god fuglehund ja, men en ustadig villstyring. Jeg var mennesket hans, han van min hund. Man får én sånn hund som blir litt spesiell. Dette er min. Av våre fire.

Jeg våknet i dag, til telefonen jeg ikke ville ha. Telefonen jeg visste var på vei, men som jeg til stadighet har visket vekk fra virkeligheten. Min far har bestemt seg for at nå er min firbentes tid inne. En hund skal ikke være pleiepasient.

Jeg trodde ikke jeg gråt, men tårene rant. Jeg trodde jeg svarte, men det kom ikke en lyd. Jeg er enig, men jeg hater tanken. Så de skal vente til jeg kommer oppover, for det er likemye mitt farvel. Jeg var der når det startet, jeg skal være der når det er over.

I dag har jeg ikke lyst til å gjøre noen ting. I dag har jeg bare lyst til å være. Så jeg har gått rundt, opp, ned og opp igjen og bare følt litt på hvordan det er å være meg. Prøvd å venne meg til at det er meg jeg er, akkurat sånn, med akkurat de tankene og syslene jeg har, og det er ikke så mye jeg får gjort med det.

Mesteparten av tiden gjør jeg, gjør vi, altfor mye. Vi er for lite, tenker for lite, men føler for mye. Balansen blir helt feil.

Vi må velge det vi gjør med omhu, vi må ønske å være en del av det. For så kort er livet, og jeg tror at vi ønsker å  se tilbake og tenke at “alt dette var jeg”, heller enn “alt dette gjorde jeg”.

Det er hvem man er som betyr noe.

(men jeg har egentlig ikke begynt å blogge igjen)

Når man ikke har mer å gi, er det greit å gi opp da?

De var så glade og forventningsfulle, smilte så lykkelig de små barna som skulle begynne på skolen i dag. De starter et helt nytt kapittel i sitt liv, har så mange muligheter og lite vet de om hva som venter dem, ligger foran dem, både på godt og vondt.

For forste gang på 12 år ség jeg ikke ned ved en vant plass i et svett klasserom i dag. Jeg er fri og frank, er min egen herre. Jeg står fullstendig fritt til å disponere året som ligger foran meg, til å gjøre noe ut av det, spare penger.

De sier jeg skal finne meg selv, ikke vet jeg hvordan man gjør det, men jeg var vakt under Mew på Øya i helgen. Og musikken jeg knapt nok har hørt siden ungdomskolen traff meg plutselig midt i hjertet igjen. “I’ll find you somewhere show you how much I care”, strømmet gjennom ørene mine mens jeg sto på ruinene og passet på at folkemengden hadde det fint. “Går det fint?” ville områdelederen min vite akkurat da. Han tenkte selvfølgelig på massene rundt meg, men ja, jeg kunne bekrefte at “ja, det går fint”. Fint.

Så jeg vet det nå. Det er fint jeg skal ha det i år. Jeg gleder meg til å studere neste år, men jeg tror det er en god ting. Jeg trenger dette året.

Foto: Kim Erlandsen, NRK P3

De kom, de satte spor og de dro.

Ja, noen mennesker gjør faktisk det. De setter dype merkbare sport, som ikke forsvinner med det første. De brenner seg inn i huden, i sinnet, i hverdagen. Noen på godt og andre på godt. De gode har man vanskelig for å gi slipp på, og de onde har man problemer med å skyve bort.

Nå er det mine fineste som har dratt. Det helt essensielle klassiske bestevennene, vet du. De man til tider lever og ånder litt for. Litt på impuls og måfå ble de borte, sånn plutselig. Og jeg har et litt ambivalent forhold til det hele, for jeg har jo ikke noe ønske om å råtne her alene. Likevel kjenner jeg hvor utrolig glad og spent, jeg er på deres vegne, der de dro/drar og da må jeg smile litt likevel. Det er det som er så fint med sånne vennskap.

(Helt alene er jeg jo heller ikke, jeg har jo stadig mange av de andre her. På nyåret reiser jeg jo dessuten selv så, så mye for å bli sviktet.)

weheartit.com – fordi det sies at bilder sier mer enn tusen ord, og dette består jo nettopp av begge deler, så det må tilsvare minst to tusen spør du meg. Minst. Hvis du spør meg da.

Himmelen har åpnet seg noe helt hinsides, og det regner i strie strømmer, i store mengder. Jeg hører regn når jeg våkner om morgenen og når jeg legger meg om kvelden. Det er mystisk, det er trolsk og det er dystert.

Jeg elsker regn. Jeg elsker å hoppe fra søledam i søledam og tenke at akkurat nå, mens jeg hopper mellom disse sølepyttene er jeg fem år i sinnet. Jeg elsker å løpe i regnet. Jeg får en sånn enorm trang til å snøre på meg løpeskoene når det regner, se opp mot himmelen, kjenne regne mot ansiktet før jeg løper avsted, langt, lenge. Ingen kan avsløre følelsene mine når  jeg løper i regnet, for mellom regndråpene forsvinner uttrykkket mitt, forsvinner smerte vonde følelser, melkesyre, lykke, hva det måtte det være. Regnet nøytraliserer.

Jeg løp i regnet i dag. Mens nyhetene varslet om storm og uvær på østlandet. Tre biler stoppet, medlidenede, lurte på om de skulle kjøre meg hjem, jeg hadde ikke tid til å stoppe, men saknet såvidt farten “ellers takk, jeg har det fint”. Jeg har det fint.

Han åpner den første boksen i bilen, på vei hjem fra butikken, rundt lunchtider. Det er så deilig med en kald en etter fjelltur liksom, og jeg vet med ett hvordan denne kvelden kommer til å bli. Fra den første slurken er kjøringen min feil, kjører jeg enten for fort eller for sakte. Det er som om han samtidig med pilsen åpner en side av seg selv som gir han rett til å kritisere alt og alle, en slags udiskutabel sannhet.

Og jeg vet plutselig ikke helt hvor jeg skal starte. For skammen knyttet til foreldre og alkohol er på ingen måte mindre nå som jeg på papiret er voksen selv. Det var jo det jeg trodde når jeg var liten. Jeg har prøvd å videreformidle, antyde hvor komplisert det har vært å leve sammen med han, hvor vondt det til tider har gjort og hvor mange hensyn jeg har tatt. Jeg har listet meg rundt, fordi jeg visste at på gode kvelder ville han sovne, mens  dårlige kvelder ville føre med seg konfortasjoner og smerte uansett hvor hardt jeg prøvde å gjøre han til lags. Likevel jeg har aldri sagt ett ord. Ikke om det.  Ikke engang de gangene han spurte om jeg synes han drakk for mye. For hvem var jeg til å vurdere hvor grensen gikk, jeg var jo bare barnet. Likevel føles det som jeg sviktet…

Så hvor har det ført oss i dag? Ut i en hengemyra av et far-datterforhold som har en makstid på to dager av gangen? Det gir meg i alle fall følelsen av at jeg løper fra et ansvar som ble lagt på mine skuldre litt for tidlig.

…but don’t know how to tell